Å vente på budbil fra apoteket.

Jeg drikker enda en kopp kaffe, samtidig som jeg venter på medisinleveranse fra sykehusapotekene via budbil. Sitter på kjøkkenet og speider ut vinduet, ser på bilene som kjører forbi. Ikke den heller, nei. Alltid like spennende, dette her. Nei, jeg får smøre meg med tålmodighet, og skrive noen flere julekort, kanskje? Men de burde vært her nå.

Telefonen ringer. Finner de ikke frem i dag heller? Men nei, det er ikke noen bortkommen budbil som ringer, men søsteren min. Føler meg ukonsentrert når jeg snakker med henne, mens jeg titter ut vinduet. Redd for at budet prøver å ringe og får opptatt.

Legger på røret etter hvert. Venter igjen. Må jeg ringe tilbake til apoteket? Plukker opp telefonen fra bordet. Nei. Jeg får gi dem en time til. Det pleier å gå bra, men jeg har også vært ute for mye rart. Får jo denne leveransen annenhver måned, og det er mange ulike sjåfører der ute. De fleste er både flinke og greie. Men jeg har opplevd å bli bedt om å komme ned til bilen og hente pakken, selv om jeg den gangen satt i rullestol og var svært dårlig. Det er jo en grunn til at man har budbil, eller? Fikk ikke gehør der gitt, men heldigvis var mamma på besøk, så jeg sendte henne ned for å hente pakken. Hun kunne etterpå fortelle at hun måtte hente den inne i bilen, og at hele bilen var helt inngrodd av røyklukt. For å si det sånn, jeg ringte apoteket og klagde, jeg. Hadde ikke mamma tilfeldigvis vært på besøk, så hadde jeg ikke fått tak i de medisinene, for budet kunne jo absolutt ikke komme opp med dem. Til tross for at han altså var bud.

En annen gang dukket aldri budet opp, og jeg ringte apoteket på Rikshospitalet og etterlyste medisinene. Pakken var imidlertid registrert levert fra dem. Det viste seg etter hvert at det lå en hentelapp i postkassen, om at pakken var levert på postkontoret. Også det en merkelig måte å gjennomføre en budbiltjeneste på. Jeg er alltid nøye med at apoteket har både mobilnummer og telefonnummer til fasttelefon, nettopp for å unngå problemer. Jeg sladrer litt nå altså, men det må da være lov.

Tilbake til dagen i dag. Pakkebudet mitt kom til slutt, etter enda flere timer. Det var en norsk kar som kom i dag, vet han har vært her en gang før, jeg kjente han igjen. Hyggelig kar, de er jo det, de fleste av dem. De fleste er opptatt av å gjøre jobben sin på riktig måte. En selvfølge er det nok likevel ikke. Men hvem som leverer når og hvordan, det vet man aldri på forhånd. Men for å gjøre det helt klart; Det er kjempeflott at Rikshospitalet har en slik ordning med budbil, absolutt, og til pasientenes absolutt beste. Man skal bare ikke stole blidt på at dette går helt knirkefritt alltid.


Likte du dette blogginnlegget? Del det gjerne med andre!


Les gjerne mer om Gro Jeanette Nilsen

--------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg minner om at det er lov å dele bloggposter, men ikke kopiere. De kan altså ikke gjengis noe sted uten avtale med meg. Se Åndsverkloven.